Hei igjen det er Kråka her. Nå skal jeg fortelle historien om hvordan jeg lærte å brygge øl. Tar deg med til starten jeg:
Jeg kom kjørende i min Peugeot 406 UBÅT, seilende ned forbi Voldsløkka. Dette var litt ute på en søndag formiddag, jeg kom direkte og litt sent fra sykehuset. Hadde blitt stående i en operasjon hele natten og fridissekere tarm til den store sølvmedaljen. Med andre ord: Ingen timer søvn. Jeg var ganske trøtt nedpå Voldsløkka der. Men så: Svingte jeg opp foran Pontoppidans lekre bueganger – Jeg var som du kanskje har gjettet på vei til Andor og Anne (bryggmesterene) for å lære å brygge øl.
Ikke før hadde jeg ringt på, så fløy døren opp, og der sto Andor med en hevert rettet mot meg som et gevær. “Jasså gutt, du kommer hit for å bli mann?!” Han lo rått og la armen rundt halsen på meg og klemte til så jeg mistet bevisstheten et lite øyeblikk og siklet på genseren min.
“Joda,” sa jeg og viste to tommelfingre opp, “jeg kommer for å gå i læra, vet du.”
Andor nikket og dyttet meg inn i leiligheten, der traff jeg Anne som umiddelbart ga meg kokkos og kløyp meg i rompa.
“Dette er ikke noe for smågutter,” sa hun, “her brygges det uten nåde!”
Jeg nikket og snørte av meg skoene.
“Først,” ropte Andor og marsjerte inn på kjøkkenet med heverten foran seg som en sabel, “først mesker vi!”
“Bør du ikke valse malten først, eller…” spurte jeg og fulgte etter.
“Nei!” Ropte Andor, “trengs ikke! Jeg har allerede gitt maltsekken et par saftig slag, så noe valsing trengs ikke. Her i huset denger vi malten!”
Jeg sa javel, trakk meg litt unna mens Andor ga maltsekken enda et par uppercuts – for good measure, som han sa.
“Så kan du ta den boksåpneren der og skrelle opp alle maisboksene – men ikke fjern lokket helt.” sa Anne mens hun pekte, med armene bak hodet og beina i kors. Jeg gjorde som jeg ble bedt om, men måtte spørre: “Hva er det egentlig dere bruker maisen til?”
“Ikke maisen, din snørrunge!” Ropte Andor med hes stemme, “det er maisvannet vi skal ha. Det er det vi mesker med.”
Og så mesket vi den dengte malten i maisvannet i to kvarter på 24 grader (siden det var den 24. dagen i måneden,) og så ropte Andor “COPPER MANIFOLD” og lot mesken renne av ned i kokekaret. Så fikk det stå og koke en liten stund, før Andor holdt en ny leksjon om hvordan alt man tilsetter senere i kokeprosessen bidrar i større grad til aroma enn smak, så hvis ølet skal lukte skikkelig digg – feks. humle – så er det fint å slenge det i rett før slutt. Så ble det et satans hastverk når Andor og Anne skulle ha i humle ved 10, 9, 8, 6.5, 6.4, 6.1, og 2 og 1 minutter før kokeslutt. “Vi er ikke ferdig!” Ropte Andor da siste humleposen var kastet oppi og jeg klappet hendene sammen. “Vi skal tilsette noe 20 sekunder før kokeslutt også!” Han rev opp kjøleskapsdøren og begynte å romstere der inne så jeg ble redd for at noe skulle knuse. Så trakk han ut en stor pose Crabsticks og kylte de rett opp i kokekaret så spruten sto inne på kjøkkenet. “Der! Da var det gjort! Da skal vørteren bare stå og kjøle seg ned selv, før vi setter det på gjæringskar i morgen en gang.”
“Dere pleier ikke å bruke noe kjølespiral eller noe sånt?” spurte jeg.
“Nei,” sa Andor, “men vi bruker en badeand.” Så satte han en badeand oppi den nesten-kokende vørteren. “Kom deg ut nå, jeg holder på å slukke lyset.”
Anne hadde allerede startet festen i stua med en kasse pils. Jeg ble budt på en flaske og en skål, og slik visste jeg at jeg også nå hadde gått i læra og kunne hevde meg som brygger av ypperste rang.
