Jaja. Vi skal ut i naturen nå! Hvorfor? Jo, jeg vil ta deg med ut i naturen for å demonstrere for deg hvordan dyr utvikler seg til å fylle økologiske og evolusjonære nisjer: Jeg vil peke på kiwi-fuglen på New Zealand og fortelle deg hvordan den fyller den samme nisjen som pinnsvinet i Europa! Så reiser jeg meg opp og ber deg gjøre det samme, for dette handler jo ikke egentlig om det som skjer i naturen, dette handler om å se hvordan også urbane og syntetiserte systemer speiler naturens mekanikk.

I dag skal vi se på lokalavisen. Jeg har nemlig fått det for meg at lokalavisen er i ferd med å marginaliseres, nettopp fordi den utkonkurreres fra sin nisje av de sosiale medier. Dette finner du feks. både i din lokale budstikke, men også på Facebook:

• Offentliggjøringer av bryllup. Bilder av folk som smiler.
• Jubilanter og gratulasjoner.
• Bilder av nyfødte barn. Igjen: Mengder med gratulasjoner
• Fraværende redaksjonell kontroll.
• Stilrene rapporter fra lokalsamfunnet, positivt og livsbekreftende innstilt. “Alle var enige om at det hadde vært en fin …” – “Det ble stor suksess da …” – “Sjakkmesterskapet meget vellykket …”
• Åpne invitasjoner til dugnader, flyttedager og andre happenings som krever den folkelige innsats, eller på en eller annen måte lokalsamfunnets støtte.

Det interessante her er imidlertid ikke at Facebook egentlig er en lokalavis, men at Facebook muliggjør raderingen av lokal tilkyttning som den grunnleggende platform for lokalavisen, og heller lar den ta utgangspunkt i sammensetningen av sosiale nettverk, sågar også personliggjort. Men når lokalsamfunnet ikke lenger er der vi bor, men de vi kjenner, hva skjer da med de som bare kjenner stedet de bor? Smak litt på den.

Forresten. Ting jeg derimot har til gode å se på facebook, men som sannsynligvis kommer etterhvert:

• Nekrologer.
• Intervju med barna som er på vei til konfirmantleir.
• Artikler som spør hva som skjer med eldrehjemmet – hvorfor er det ikke mer aktivitet på dagsenteret, feks.?
• Mimreartikler, som forteller og viser med bilder hvordan det var i lokalsamfunnet for 40 år siden.
• Generell etterspørsel etter sjåfører som kan tilby seg å kjøre folk til kirken.

Skrevet av HORNI

Når det kommer til sport, er kanskje ikke Brødrene Kleinheart de aller flinkeste til å vise hva de kan. Klart, et par av brødrene har vist hva de duger til på bowlingbanen og i skiløypa.

Men ikke i tre-vants karambole.

Tre-hva faen, tenker kanskje du? Skal jeg være helt ærlig driter jeg i hva du tenker. Men hør her: Tre-vants karambole er en av verdens mest populære sporter (som bedrives med en kø, bla bla, måtte komme en parentes der). Men jada. Den er populær, men ikke minst utrolig vanskelig og utfordrende.

Jada, vi er innenfor biljardsporten. Det gjettet du sikkert. Og selv om sporten er vanskelig, er reglene enkle. For poeng, må køballen innom objektballen og TRE vant, før den treffer den andre objektballen. Altså, det er tre baller på bordet. Køballen du slår med, og to objektballer. Og for å ta det hele igjen må du altså slå køballen via den ene objektballen og TRE av vantene, før den skal treffe objektball nummer to. SIK!

Raymond Ceulemans. Belgieren. Han er like stor i tre-vants karambole som Pelé var i fotball. Ceulemans har 35 VM-titler, av dem 23 i tre-vants karambole. Jeg husker jeg satt der. På stolen. I 1990. VM-kampen på Mallorca. Mot svensken Blomdahl. OH! THE DRAMA!

Du sitter sikkert på kanten av stolen nå. Med melkespreng og iver etter å komme deg til nærmeste biljardbord. Men først kan du nyte 1990-kampen i sin helhet. To og en halv time med action. Kos deg.

Vi snakkes med kø i hånden.