I luke 23 blir vi bedre kjent med Mannen med Katten, da han tar med oss på et eventyr gjennom en arbeidsdag, fra han står opp til han kommer hjem igjen.
Filmen er skikkelig spennende, den har både biljakt! – Toppmannen fra “Natten på fyllen”
Luke 22: Sans Context
Det er synd å si det som tredje person på rad, men også i my line of work oppstår det situasjoner hvor jeg blir nødt til å nødblagge. (Spesielt synd så snart før jul, men men.) Jeg visste jeg hadde dårlig tid, hadde egentlig tenkt til å hente meg inn i morgen ettermiddag, men så kommer Carl og Magnus tilbake fra Øst-Timor på formiddagen og ikke sent på kvelden slik jeg innledningsvis fikk beskjed om, og dermed forsvant den ledige tiden jeg hadde i morgen.
Så: Jeg forsøker herved å kompensere ved å hente frem litt av hvert av det jeg kan finne i arkivene! Prøver å gå opptil 10 år tilbake i tid, og se hva jeg kan finne fra da av tilfeldige saker!
Se der! Det var første innstallasjon av tegneserien om Cockstoppers, (Du kan jo bare tenke deg alt fuffens de har for seg!) som det dessverre aldri ble særlig mye av, annet enn konseptskissene. Det ble imidlertid et års tid senere nesten til et spill – ihvertfall også på konseptskissenivå:
Se der ja! In the fast lane også nå! Det er sikkert ikke lett.
Og så var det dette:
Det er ikke så lett å forklare hvordan det henger sammen. Her sitter jeg i et trehus, i selskap av andre velantrukkne menn. Vel. Jeg skal ikke forsøke meg på å forklare årsaksforholdet med noe som helst autoritet, men jeg kan fortelle om de prikkene jeg vet det skal være strek mellom. De tingene jeg har skjønt at henger sammen.
De første tegnene kom for ikke mange år siden. Vi begynte å gjøre ting som vi fra før av var vant til å gjøre på det vi så på som logisk vis, på andre og mer absurde måter – fordi det ganske enkelt fungerte bedre. I starten var det bare i liten grad. Jeg husker at min tante tok med seg paraplyen inn på kjøkkenet når hun skulle sette over kaffekjelen, og varmtvannet i leiligheten varte hele natten. De omkringliggende leilighetene hadde bare varmtvann for kanskje en eller to dusjer om dagen, men etter at min tante lærte sine naboer å ta med seg paraplyene sine inn på kjøkkenet når de skulle sette over kaffekjelen – de som ikke hadde kaffekjeler fikk låne av de som hadde to – fikk alle naboene nok varmtvann hele natten igjennom.
Slik fortsatte det, og ting ble bare verre og verre. Valgene vi gjorde skiftet fra å ha grunnlag i våre egne rasjonelle verdier til det absurde, tilsynelatende meningsløse. Noen av oss, jeg selv blant annet, forsøkte å gjøre motstand. Jeg var blant de som tenkte at noe tross alt må være skyld i dette. Bevegelsen, som fenomenet kalles av oss. Mistanken har i størst grad, og for min del fortsatt, hvilt på robotene. Jeg var ikke alene. Motstandsbevegelsen hadde mange oppspring, mange uavhengine oppspring. Paradoksalt nok er imidlertid også vi blitt rammet av bevegelsen, og de fleste motstandscellene jeg har hatt noe som helst med å gjøre har bukket under for den. Jeg vet at de er radert bort, men kan ikke si av hvilken kraft. Det er bevegelsen som brakt meg dit du finner meg nå. Jeg sitter oppe i et trehus, dresskledt, med andre dresskledte menn, simpelthen fordi det er den eneste effektive måten å drive motstandskamp på. Alle vi som sitter her har det til felles at vi har en god intuisjon for bevegelsen. Vi våkner opp om morgenen og føler og vet at i dag lønner det seg å ta på seg dress, selv om vi til vanlig ville ha stilt med hoodies og molotov-cocktails, og det er denne intuisjonen for bevegelsen som har holdt oss i live – alle vi som sitter i trehuset. De hardeste motstandskjemperene og pønxene nå til dags har på seg dress og sitter i trehus. Det er som en slags absurd naturlig seleksjon.
Hm. Mener å huske at både 1) det henger et bilde sammen med dette. Og 2) Henka også har en eller annen versjon av dette. Vel, nå får du sjansen til å nyte det helt uten kontekst!
Og så leter jeg videre og finner dette i en gammel .txt-fil, som jeg tror kanskje nesten ble til en blagg en gang:
Føljetong: Et Hyggelig Æventyr
På oppdrag fra Andor å skrive en hyggelig historie for store og små, mest kanskje for små. “Litt sånn som Den lille prinsen!” sa Andor til meg da jeg forsøkte å få litt klarhet i hva det egentlig var han ville ha skrevet, “så hyggelig skrevet at det tjener penger som gress!”
Jeg nikket, skrev litt ned på en blokk, tenkte dette må jeg blogge senere.
Andor fortsatte: “Men det må være tre hovedpersoner. Litt sånn feks. ‘To baroner og en sebra i en båt’, eller kanskje ‘Lord and lady og en sebra i en båt’ heller – vi burde ha ihvertfall én hovedperson som er ei snelle ser du. Og en ting til: Hvis det skal være med skurker, og det må det jo, så må de være egentlig ganske snille. Ingen pønx, men en snill liten pønx med gode sider går an. Det skal jo være en historie for barn også.” Javel.
“Slik skal den gå,” sa Andor, også ga han meg følgende smørbrødliste over kapittelene, slik han forestilte seg dem:Kapittel
1. Hvor to av av tre hovedpersonene etableres, A&B, mens de leter etter en gjenstand X på båten, eller hva det nå er de seiler rundt i.
2. Hvor det blåser opp til uvær, og hvor også den tredje hovedpersonen etableres mens han/hun bruker gjenstand X til å lage kvalm.
3. Hvor de blir skylt inn i en by og hele båten havner midt i et tårn. I tårnet bor en person D, som
… og derfra kan man jo bare tenke seg fortsettelsen.
Dette aner jeg ikke konteksten på selv, så det må med:
Skjærsilden: Jeg har kravlet halvblind rundt i puter og sukkerspinn, kjennes det ut som, og spist skum, i over tusen år før de endelig slipper meg inn. Når de endelig gjør det står jeg plutselig på en rulletrapp, kjenner det kalde stålet mot de nakne fotsålene mine. Det blir stille, men det piper i ørene mine etter tusen år med brøl. Jeg plukker noe dun fra munnen min; tusen år med konstant drukningsfornemmelse. Jeg kjenner vind igjen, rulletrappen tar meg høyt opp, den rager som en diagonal mot himmelen, over skyene. Vinden som stryker meg over ryggen gir meg et tungt sug i magen, vondt på en måte, men på en måte som føles mer assosiert med livet mitt enn de smertene jeg har gjennomgått der jeg kommer fra nå. Føttene mine begynner å bli vant til det kalde stålet av rulletrappen, jeg ser ned på dem. Det siver en slags skumgummi fra mellom tærne mine.
Nei vent, jeg lyver! Her er det jo kontekst, i form av en skisse:
Sånn. Da var det jo nødblagg for i dag.
Mitt siste innlegg i årets julekalender, håper det smakte! Takk for meg!!
Luke 21:
Hei, mitt navn er ggolbdøn, jeg er vikar for Eide i dag. Eide har nemlig altfor mye å gjøre på jobb og har dratt på seg en liten forkjølning. Så han bad meg steppe inn og jeg er ikke vond å be. I dag, kjære barn er det på tide å ta for seg et av historiens viktigste dikt. Nemlig Kleinprim. Det ble risset inn i android for mange herrens timer siden nå.
Kleinprim
Det var en gang i desember i fjor, at Horni fikk hetta og fulgte et spor
kom ikke hjem før dagen etter, makaløst eksemplar av en grindsetter, superhipster
OK, la oss si at du og Henka blir uvenner, så han ringer sitt crew og du ringer han du kjenner
så kan vi møtes med nødrim ved midnatt, klart vi beviser at det er vi som spiser nattmat
Åppi Lauåsen veks det katter, fine katter, store katter -f inn et strå og tre dem på
men se opp for den sterke mannen -han vil klappe dem gul og blå
Tigerdoktor, tigerdoktor det er en mann som skal føde han er ikke gift og heller ikke jøde
ta deg heller fri i kveld og tapp noen liter Tøl, så snakkas vi om 4 uker
–