Ok, kjære leser. Så fikk jeg den hælvetes pinnen igjen. Med spytt og dritt og noe annet ekkelt. La gå, la meg fortelle deg en gammal historie. En jeg adri har fortalt til noen.
Det var en grå sommersøndag og jeg var sansynligvis edru. Hadde nettopp vært på fisketur med fatters og hadde to store ørret liggende over bagasjebrettet på sykkelen. Det hompet og spratt nedover stien så ørrettunger danset nakent. Jeg kom meg omsider hjem og parkerte den fine og røde Dbs Intruderen min ved husveggen. Fisken la jeg i postkassen. Jeg tok en iskald julebrus ut av kjøleskapet for å leske ganen etter den forferdelig slitsomme sykkelturen. Plutselig ringer min Nokia 8110 av et nummer jeg ikke kjenner. Jeg svarer med et hallo. “Vil du fremdeles møtes? Så kom til broen ved Adamsgaten” svarte en stemme. Han hørtes ut som typen som bruker solbriller og går med lang sort skinnfrakk. Muligens er han også skallet, men det er vanskelig å høre gjennom telefonen. Sannsynligvis er det noen som lytter på linjen. Mannen i telefonen har svaret på et spørmål jeg har lurt på lenge så jeg blir nødt til å møte han.
Jeg rekker ikke ned til broen før på ettermiddagen og da har sommerregnet såvidt startet å bøtte ned. Jeg velger å vente under broa ettersom jeg ikke tok med 7-ellevenparaplyen min og de nye skoene mine ikke er imprignerte. Plutselig kommer det en jævlig fet amerikanske bil rullende inn under broen og døren går opp. “Pell deg inn bleikansikt” sier en dame med blondt kort hår. Jeg setter meg i skinnsete og det lager en pinlig prompelyd mot de våte buksene mine. Jeg rødmer litt, men tror ikke det syntes. Plutselig flikker kjerringa opp en diger gønner. “Sorry!” sa jeg “det var ikke meg, det var skinnsete!” “Brett opp genseren din!”, sier hun rolig. “Hva faen er dette!” sier jeg, “det kan du bare glemme”, jeg åpner bildøra og skal til å gå ut i regnet igjen. Plutselig dukker et hode frem fra pasasjersete. Det er også en dame, er det faen meg Charlies angels, tenker jeg, men de er egentlig ikke så fine så jeg slår det fra meg. Nå ser jeg at jeg har møtt dama i passasjersete før. “Ikke gå” sier hun, “du har gått den gata der før, du vet akkurat hvor den ender”. Ja, såvisstfaen, tenker jeg, den ender ved jobben min. Jeg tråkker ut av bilen og blir trist.
