Det var en mørk av regntung aften. Ikke sommerlig og frekk, som på bildet. Jeg var på vei til butikken for å handle og hodet mitt var fokusert på spillet Paraplax. -“Hvordan kan man egentlig kåre en vinner?!”, tenkte jeg så høyt at jeg sa det høyt. Personen som kom imot meg med hender dryppende av antibach så ikke ut til å ha svaret.
Jeg dundrer inn i butikken og drar med meg en handlekurv. Den blir fort full. Jeg drar først med meg gulrøtter og pastinakk. Mens jeg legger kyllingkjøttdeigen i kurven tenker jeg på den geniale luken jeg har planlagt til i morgen. Om hvor typisk julefilmer er. Det er samme plottet hver gang! Ofte er det en jente i hovedrollen som kommer hjem til byen hun har vokst opp. Egentlig har hun ikke tid til å feire jul for hun er så opptatt med jobb, likevel blir hun involvert i julefestivalen som byen holder hvert år. Selvsagt treffer hun mange gamle kjente og kanskje en ny eller gammel flamme. Det dukker naturligvis opp et problem som denne beileren kan hjelpe henne med og således blir det noe løv in the air. På slutten av filmen nærmer det seg happy ending, men så dukker det opp en misforståelse og vi tror kjærligheten er tapt, men heldigvis ordner det seg til slutt. -“Det kommer til å bli en helt genial luke”, tenker jeg mens jeg legger spagettien i kurven. Henka kommer til å gi meg tommel opp og si “Godt levert, eide!”.
Men det er da jeg ser han! Han kommer imot meg i taco-reolen! -“Oj, oj! Nei, dette må bli morgendagens luke”, tenker jeg og flikker opp kameraet:
“Godt levert, eide!”
Ekstra salsa por favor! Paraplax event: Mega Rainshower! Gather your parapeeps and collect parapoints! Una siesta, umberto eco.
Stärk plot twist.