En sen Desember aften,
Et land, så koldt, så villt!
En mann må blogge, men huff –
hans muser tier stillt
Vår helt, alene sitter
Igjen bak lukket dør
Igjen han strever, sliter!
Som ai, så ofte, før.
Han skulle fylle verdensveven,
Med humor, datt og ditt;
Men ingenting leveres,
Han få’kke til en dritt
Hvordan kunne dette hende?
En fandens konspirasjon!
Hvordan kunne allting svikte?
Et tu, inspirasjon!
En følelse av avmakt,
Han kunne fly i flint!
Med kun seg selv; å takke
Mest skuffet, men og sint
Han vet hva som må komme,
løsningen; Akk så lei.
Han griper siste halmstrå
Det uunngåelige unngås ei.
Det hjelper ei å gråte,
Han gremmes av sin svikt.
En tåre i tastaturet –
Nok et nødblogg-dikt.
prematur nødblogg 😬
Godt levert, Henka