Skrevet av HENKA 2
Det hadde alltid vært hjemlengselen.
Han hadde jo et hjem, en fin leilighet med den plassen han trengte. Han hadde venner, familie og
et forhold som var på stødig vei mot seriøst. Det var ikke det at han egentlig manglet noe, men
lengselen var der alikevel.
Det var mer enn den vanlige følelsen av utilpasshet så mange følte når de var langt vekk fra bostedet
sitt. Han hadde så lenge han kunne huske stadig lengtet tilbake. Til barndommen, til den stressfrie
skolehverdagen, til studietiden, til sommeren i fjor. Han følte det konstant, en lengsel etter alt det
som engang var, alt som var forbi. Farget av hukommelsens inperfeksjon ble alle dagene erindret
som lykkelige og ansvarsløse.
Så han besluttet å gjøre noe med det. Den sterkeste hjemlengselen var til hans barndom, sløve dager
i hans barndomshjem i utkanten av storbyen der han bodde. Foreldrene hans hadde for lengst solgt
huset og flyttet i leilighet, de som hadde overtatt huset hadde ingen planer om å selge det. Men
mannen måtte oppleve å bo der igjen, så sterk var hjemlengselen hans. Heldigvis visste han råd.
Ved hjelp av det toppmoderne utstyret han hadde tilgang på igjennom jobben hans konstruerte han
i kjelleren sin en “virtual reality”-simulator. Det var hans største bragd noen sinne, ulikt noe verden
hadde sett tidligere. Med perfekt presisjon kunne han flytte seg selv inn i en dataskapt verden av
hans egen konstruksjon. Alle sanser lot seg lure. Det var den perfekte illusjon.
Han gikk grundig til verks. Han fikk fatt i bilder og planløsninger, brukte satellittfotoer og
observasjoner for å kartlegge huset ned til minste detalj, etter uker med arbeid var alt klart.
Men det var noe som ikke stemte. Det var jo ikke slik han husket det i sin hjemlengsel – huset hadde
hatt en annen farge, hekkene i hagen så annerledes ut. Garasjen i oppkjørselen var ikke bygget.
Det stod klart for han at hans hjemlengsel ikke bare gjaldt stedet – hans hjemlengsel trakk han til
huset slik det hadde vært da han var liten, i en annen tidsperiode. Han gikk iherdig i gang og studerte
gamle bilder og videoklipp for å få alt perfekt slik det var da han var ung. Etter uker med arbeid var
alt klart.
Igjen var det noe som ikke stemte. Huset var helt riktig nå, ned til minste detalj slik det var den gang,
men han visste at det var noe som manglet.
I minnene hans var de alltid flere. Vennegjengen fra barndomstiden, alltid klare for nye sprell, alltid
med noe på gang. Han innså at de var en like stor, om ikke større del av lengselen hans.
Løsningen var enkel, men ganske tidkrevende.
Først ut var modelleringen, å få bygget tredimensjonale datamodeller han kunne bruke i verdenen
sin som fremstod like ekte som alt rundt dem. Igjen dypdykket ned i gamle bilder og filmer for å finne
ut nøyaktig hvordan hans venner så ut den gang.
Vanskeligere var det med den kunstige intelligensen – ikke bare måtte hans venner se ekte ut, de
måtte oppføre seg ekte også. Løsningen ble til slutt å observere vennene slik de oppførte seg i dag og
så «spleise» denne oppførselen med barn i riktig aldersgruppe. Det var med stor glede han endelig
kunne si seg fornøyd og starte opp sin virituelle verden igjen.
Alt var helt riktig. Hans perfekt rekonstruerte venner løp rundt i hans perfekt rekonstruerte
barndomshjem og gjorde akkurat de samme tingene de hadde gjort da de var små, lekte de samme
lekene de hadde lekt da de var små. Med et smil forsøkte mannen å bli med dem i leken og oppleve
sin sanne barndomsfryd på nytt. Endelig kunne han føle seg helt hjemme.
Men igjen var det noe som ikke stemte. Vennene hans var bare barn som løp rundt i et hus og lekte.
Deres Det var da han innså hva som fremdeles var feil.
Det var han selv.
Han var blitt en annen. Han passet ikke lenger inn, eller den verdenen han kunne huske passet ikke
lenger ham. Han ville aldri, om han jobbet aldri så lenge, kunne få barndommen tilbake.
Han selv passet best i nåtiden. Han innså dette.
Mannen smilte og gikk opp fra kjelleren.
