Hei.
Jeg har lyst til at vi skal ta en titt på et fenomen jeg har ønsket å sette søkelyset på lenge. Nei, jeg tenker ikke på sniffing av hockeypulver, trekantbretting av handleposer, eller for den saks skyld brettspillavhengighet. Jeg har i tankene noe som ødelegger langt flere unge liv, men som også viser seg desto mer vanskelig å snakke om. Faktisk er det så tabu blant unge mennesker at jeg ikke har klart å få tak i noen som vil snakke med meg om dette.
Gjennom et hjelpenettverk for unge med årsrapportproblemer kom jeg i kontakt med mann (36) som først sa han kunne la seg intervjue om temaet, men da det nærmet seg avtalen vi hadde sendte han plutselig en melding og sa at han var opptatt, at han måtte lære katten sin å gå i trapper. Like etter så jeg at han hadde blokkert nummeret mitt.
Det var ganske håpløst. Jeg var på nippet til å gå tilbake til redaksjonen og si at “dette pisset kan vi ikke lage en hel episode om”, da en melding tikket inn på ICQ fra en mann (36) som fortalte at han kunne gå med på å svare på noen spørsmål hvis vi forvrengte stemmen og sladdet de store hvite hendene hans. Det er greit, sa jeg.
– Altså, det begynte jo uskyldig, begynner han, med forvrengt stemme. Som det gjør med alle andre kanskje, vi ville jo bare oppdatere hverandre på hvordan det gikk, skjønner du?
Jeg nikker. Han fortsetter.
– Like etter står du der i bastskjørt og presenterer statistikk som du har brukt flere dager i uken hele det foregående året på å lage, som har gjort at alt av regninger har forfalt og banken tar pant i headsettet ditt. Det går sykt fort. Etterhvert så har man ikke tid til venner, og så forsvinner man bare mer og mer fra det man egentlig holder tak i i livet.
Mann (36) med hvite hender bryter sammen, og må avslutte samtalen og dra tilbake til ICQ.
Jeg synes det er sjokkerende. Faktisk så sjokkerende at jeg samme kveld lager en selfievideo hjemme i egen leilighet, mens jeg ettertenksomt snakker om hvor sykt jeg synes det er, og hvor trist, helt til jeg gjør meg selv så trist at jeg nesten gråter litt.
Dagen etter har jeg en kaffeavtale med Dr. Tigerkråke. Jeg vil lære mer om saken fra fagfolk.
– Det er sykt dritt, sier Dr. Tigerkråke.
– Ja, det har jeg skjønt av, sier jeg, men jeg vil gjerne vite litt mer om hvor dritt det her.
– Ok, sier Doktoren og kråker seg opp i ryggen. – Det er helt vilt dritt. Folk som havner på årsrapport-kjøret klarer nesten aldri å komme seg av det igjen. Enkelte pådrar seg en såkalt kvantitativ årsrapportitt, hvor de får et tankemønster som rettes mot å i størst mulig grad kunne legge frem tall og statistikk og kurver og grafer når de avholder årsrapport. Sånn som: Antall glass med saft man har drukket i løpet av året, hvor mange svarte sokker man har runket i – og hvor mange hvite. Det er jo ikke den mest alvorlige varianten, men det tar jo mye tid i det daglige, når alt skal telles og registreres vet du.
– Andre igjen får det vi kaller det medierte varianten. Da går det som regel mye tid med til å lage sanger, filmer og andre audiovisuelle innslag. Det kan bli dyrt, hvis man feks. føler at man må til San Fransisco for å få opptakene man synes man trenger.
– Så har du også de som får den såkalte persistente varianten, altså som aldri får årsrapport ut av hodet, og som jobber med det hver eneste dag hele resten av året.
– Hver eneste dag, spør jeg? Og gisper.
– Ja, sier doktoren. Men det er jo nokså sjeldent.
Jeg blir litt svimmel av disse utbroderingene, og kjenner at jeg må komme meg ut i friskluft og røyke en lakrispipe.
– Er det virkelig like utbredt som ryktene sier? spør jeg doktoren over skulderen.
– Vel, la oss si det sånn, vi ser mange tilfeller av oppblussing av tilstanden nå i korona-tider, sier doktoren.
Jeg snur meg rundt, akkurat tidsnok til å se Tigerkråka blunke lurt under monokkelen og smelle døren igjen med et kraaah.
Hva faen nå da.
Det skulle jo vært PK i dag. 🙁 Ikke innafor.
